
Ved årets spede begynnelse satt mor i sofaen og surfet på nettet etter en pusekatt. Det hadde hun gjort lenge, men den rette lille vennen hadde enda ikke dukket opp. Den eneste som totalt hadde smeltet hennes hjerte bodde så langt borte at mor for lengs hadde innsett at det nok aldri ble de to... :(

Men mens hun sitter der og sukker over bildet av denne vakre katten, ymter far plutselig noe om at han kanskje kan kjøre til Stavanger og hente henne. QUE??? Har denne mannen blitt fullstendig gal? Kjøre 11 timer for å hente en katt? Nei, dette høres altfor godt ut til å være sant, men klok som kvinner er, så holdt mor munn og lot mannen tenke sine tanker en stund helt uten press.
Hun nevnte til slutt forsiktig at klokken var halv åtte på en fredagskveld og det var jo to ferger å ta hensyn til dersom han virkelig hadde tenkt å utføre sin reise. En stund etterpå, etter å ha sjekket fergetider, reiste far seg i sofaen og bestemte seg for at dette skulle han jaggu gjennomføre.

Jeg ble overlykkelig og kastet meg på telefonen til kattens eier, og de var heldigvis hjemme den helgen. Katten kunne bare plukkes opp hos to unge menn som hadde den i forvaring etter at den ble forlatt av sin matmor. Akkurat idet far legger ut på ferden begynte det å snø. Det var en ekstremt nervøs mor som satt igjen den kvelden og lurte på om ferger ble nådd, om bilen skled i vinterværet, om mannen fikk hotellrom og om han virkelig var på vei en sen kveld til Stavanger eller om han rett og slett hadde dratt en dårlig spøk...

Men dagen etter langt utpå ettermiddagen kom han altså hjem med verdens fineste Bella! Hun var akkurat så fin som mor hadde forestilt seg, om ikke enda litt finere. Alle ble glade i henne fra starten av både mor, far og lille Lisemor. Far er forresten overraskende kosete med det nye kjæledyret, så mor mistenker ham for å ha tatt den lange reisen av helt egoistiske grunner. ;)






























