I går var det seriestart her til lands, og siden NFF hadde vært så elskverdig å sette opp første kampen i en familievennlig tid til en forandring, så tok jeg med meg Lisemor på stadion. Hun gledet seg storveis til vi skulle gå, men det var helst hot-dog`en hun nevnte og ikke fotballspillingen. Det var kaldt der oppe, men vi var godt skodd og jeg hadde med sekk med ekstra lue, hansker og sjal.
Jeg var redd at vi måtte gå hjem lenge før pause siden Lise de andre gangene fort har begynt å kjede seg på kamp. Men denne gangen gikk det kjempefint og vi ble til 20 minutter før slutt. Det hjalp med et par turer i kiosken for proviant, samt at mor hadde vært forutseende nok til å pakke med Nintendoen. ;)
Det var ikke lenge hun spilte heldigvis, for stort sett var hun oppslukt av en helt spesiell gutt utpå der. Erik Huseklepp! Hun ropte og heiet på ham hele veien og var helt i hundre. Bare synd det ikke hjalp for det ble ingen mål, hverken på ham eller på noen andre heller. Jaja, mange runder igjen enda. :)
Vi kjørte selvsagt standsmessig oppover i jentebilen vår. Vi bare elsker det lille oransje Lynet vårt. ♥ Den er så sprek og full i guff og veldig god og kjøre, og en annen fordel med den er at vi ikke hadde noen problemer med å finne den på en stappfull parkeringsplass etter kampen. Lyser jo opp. Hehe. Så både sjåfør..
...og passasjer er fornøyde!
Det er nesten sånn at jeg bare venter på at motoren skal bryte sammen, eksosanlegget falle av, girkassen låse seg eller noe annet galt. Kan liksom ikke helt tro at en som ikke har peiling på bil og kjøper den utifra at den er fin og se på, skal ha sånn flaks at den faktisk er fin teknisk og. Så jeg lever i spenning hver dag, og er like lettet hver gang jeg parkerer og ingenting galt har skjedd. Lenge leve optimismen! :)




























